Emma oppdaget sin høstduft ved en tilfeldighet. Det var nettopp det uforventede som også gjorde Gloam fra Aesop til en favoritt. Gloam, som også er betegnelsen på skumringslyset rett etter solnedgang, dufter av mimosa, safran, patchouli og lune kryddernoter, og er inspirert av dagdrømmer på divanen i ettermiddagslyset. Les om Emmas Gloam-dagdrømmer, som tok henne til duften av mørklagte stuer, fuktige senhøst-hager og sammenhengen mellom terapitimer og parfyme.
Foto: Aesop
Går det an å si at den lukter gammeldags, men på en ung måte?
Jeg har sikkert nevnt det før, men favorittdufter oppstår gjerne der en minst venter det. Som en tilfeldig spray på armen på vei ut av butikken, eller som en bortgjemt prøve i veska jeg umiddelbart ikke er så gira på, men likevel gir et forsøk. Jeg hadde luktet på Gloam fra Aesop et par ganger uten videre å være veldig begeistret, men da jeg tidligere i høst var lei av duften jeg brukte, og byttet den ut med prøven jeg fant nederst i toalettmappen, oppdaget jeg plutselig en parfyme jeg ikke kommer til å legge fra meg med det første.
Gloam er en floral og krydret duft, med noe vagt mørkegrønt som murrer i bakgrunnen med den varme basen. Umiddelbart virker den moden og dempet, og jeg forestiller meg en lun, dog litt gammeldags stue. Iris og jasmin minner om brunmalte vegger, lilla fløyelssofaer og tunge bokhyller, mens rosepepper og patchouli tar form som små pot-pourri-skåler og rare små souvenirer i vinduskarmen med sin 70-tallsaktige eim. Patchoulien kan, i sine grønne nedstøvete noter, også minne om senhøstens hage som siger vagt gjennom vinduet. En hage dekket av løv, som har gått i dvale for sesongen, men som på en mørk regnværsdag likevel kan dufte som sesongens forfriskende og overveldende bakteppe.
Når den får sittet på huden litt, kommer safranen frem tydeligere. Den gjør det tydelig hvorfor noter jeg ellers ikke er gal etter – som iris og jasmin – funker så utrolig godt i denne sammenhengen. Den kunne luktet gammeldags. Går det isåfall an å si at den lukter gammeldags på en veldig ung måte? Den gir følelsen av å ha på seg et plagg som har gått i arv, støvet vekk, og plutselig gjenoppdages i en skuff, for så å bli sett gjennom nye øyne. Den ga meg følelsen av å finne noe jeg ikke visste at jeg lette etter, men til gjengjeld oppfyller alle behov jeg hadde for en duft i et ellers uinspirert øyeblikk.
Foto: Aesop
Gardiner dratt til side, og sollys som fyller rommet og røper bokhyller, veggtepper og gamle pledd.
Hvorfor mener jeg det er bra å bevege seg utenfor komfortsonen når en prøver dufter? Det handler ikke om å ignorere magefølelsen (eller luktesansen) – tvert i mot. Ofte gjør vi oss opp et ganske presist inntrykk av en parfyme ved første sniff. Om ikke av duftens kompleksitet, så i hvert fall om den er noe for deg. Det sier seg selv at du ikke skal gå for duftene du synes er direkte vonde. Derimot tror jeg du skal være mer åpen for parfymer som fanger oppmerksomheten, selv om det kom uventet, og du ikke klarer å sette fingeren på hvorfor. Mange av mine egne favoritter tror jeg har oppstått i den litt ambivalente nysgjerrigheten av å ikke helt forstå hva jeg lukter på, og derfor ikke ha klart å legge den fra meg før jeg har funnet ut av det. Hvorfor stoppet jeg opp ved akkurat denne, og hva er det ved den som jeg ikke klarer å legge fra meg, selv når den er så langt fra alt jeg ellers går med? Som oftest finner jeg ikke svaret. Det er kanskje ingen fasit. Istedenfor har jeg etablert et helt spesielt forhold til en duft, som om den vet noe om meg som jeg ikke klarer å se selv.
Jeg leser Aesops egen beskrivelse av duften, og innser at min opplevelse ikke er så langt fra hva de ønsket å fremstille. I likhet med egen opplevelse, beskrives Gloam gjennom bildet av 'gardiner dratt till side, og sollys som fyller rommet og røper bokhyller, veggtepper, og gamle pledd som ligger over armlenet på stoler, bord og sofaer'. Det er en duft som er inspirert av dagdrømmer på sofaen, og stedene som tankene tar deg rundt en ettermiddagslur. Den føles absolutt som en duft som eksisterer innendørs, blant tepper og tekstiler – men i motsetning til å kjennes som en interiørduft, gir den samme følelse som når noens parfyme har satt spor i et skjerf. Men der Aesop beskriver duften som solrik og meditativ, klarer ikke jeg å legge fra meg følelsen av en luneful høstdag omringet av våte blader. Men det handler kanskje også om tiden på året jeg bruker den på, og hvordan omgivelsene blender inn med parfymen. Kanskje kommer jeg til å se den gjennom nye øyne når våren omsider kommer? Vanligvis liker jeg å bytte duft fra årstid til årstid, men jeg liker også tanken på en duft som tilpasser seg sesongene.
Etter et par timer på huden dufter Gloam rund og diskret av copaiba – et vagt sødmefylt, tre-aktig resin. Copaiba kommer fra en rekke bartrær som vokser i Sør-Amerika og Afrika, og er en ingrediens som ofte brukes i røkelse. Jeg tenker derimot på følelsen av tykke gensere som gradvis blir varme mot huden mens du er ute og går på en kjølig, solfylt høstdag, men det handler kanskje mer om hvor naturlig duften er blitt en forlengelse av meg og livet mitt i en kjølig, solfylt sen-november.
Foto: Aesop
Duften av ens indre liv
Gloam er Aesops femte duft i Othertopias, en serie parfymer som er dedikert til ulike steder – både virkelige og forestilte. Serien tar utgangspunkt i intet mindre enn menneskers forhold til naturen, og begynner med en fordrukken sjømann og Moby Dick-referanser i den akvatiske, intense duften Miraceti. Etterfulgt av Karst, den lunere, salte sandstranden av en duft når du endelig skylles i land ved kysten, beveger du deg deretter videre i maleriske landskap av grønne enger og daler med Erémia, før du omsider ser deg selv i refleksjonen av andre mennesker med den dypt krydrete treduften Eidesis. Herfra beveger du deg videre til enda et menneskelig kapittel – innover i deg selv – der Gloam utforsker ens indre liv, fra perspektivet på en divan.
Mellom linjene er Gloam kanskje psykoanalysen såvel som dagdrømmen – slik som enhver duft på sett og vis kan være en slags rorschach-test. I tillegg til velduftende noter, dufter en parfyme av det du forestiller deg at den lukter, basert på egne erfaringer og assosiasjoner.
Når jeg tenker på det, har i grunnen dufter og terapi-timer mye til felles. Ikke bare er luktesansen tettere knyttet til minnet enn de andre sansene – noe du sikkert har opplevd når du har kjent på en parfyme som har tatt deg rett tilbake til en gammel venn eller gymgarderoben på ungdomsskolen. Dufter kan også ta deg til ukjente, men likefullt individuelle, steder og situasjoner Å lukte på en ny duft, og alle minnene og assosiasjonene den bringer frem, kan dermed minne litt om den passive terapeuten som sitter ved siden av deg i stillhet mens du forteller om ditt indre liv, og følger deg mens du selv kommer frem til egne svar. Muligens en litt cheesy sammenligning, men heller ikke så fjern, hvis du tenker deg om. Og på samme måte som mange terapitimer sikkert kan oppsummeres i fraværende fedre, samlivsproblemer og stress på jobben, kan en duft – fra utsiden – virke som en enkel sammensetning av mimosa, iris og patchouli. Vi vet likevel at begge deler holder på de emosjonelle, individuelle nyansene, som gjør det hele er så personlig og nært. Så når Aesop lager en duft om å dagdrømme på divanen, er det ikke bare notene av en sofa i lunt sollys som finnes på den lille flasken, men også en invitasjon til å drømme deg bort i duften, finne frem til en egen forståelse av hva en parfyme kan være, og bære.
Kom innom butikkene våre for å lukte på Gloam, og se om du finner noe av deg selv i duften. Men prøv deg også frem, test noe uventet på huden, og kjenn etter om duftene gir deg noe du ikke visste at du lette etter. Det blir, av erfaring, ofte parfymene som betyr mest.