Forventningspress
Det formelig knitrer i parfymebloggosfæren som før et lynnedslag hver gang Editions de Parfums Frédéric Malle slipper en ny duft. Vil det være en ny moderne klassiker? Vil den være nyskapende som Dans te Bras, like slibrig kåt som Musk Ravageur, like vanskelig å svelge som Un fleur de Cassie, eller like gigantoman som Carnal Flower?
Da nye Eau de Magnolia ble sluppet, var det som når en standup-komiker forteller en vits og får spredt klapping og forvirret mumling tilbake. Ikke var den uanstendig, ei heller eksentrisk eller spesielt vanskelig – den var bare pen, med normale symmetriske trekk og veldig streit – på kanten til friskusaktig. Ja, var den ikke rett og slett litt kjedelig – eller var den det?
En kamp mot tiden
Å lage en parfyme er litt som å lage en klokke, under den tilforlatelig enkle skiven med urvisere er det en kompleks mekanikk hvor hver bestanddel griper inn i en annen. Fra det sekundet de flyktige essensene treffer huden din og begynner å fordampe, starter kappløpet med tiden. Utfordringen er at hvert duftmolekyl gjør det i ulikt tempo og med ulik kraft. Lukter med masse futt som sitrus eller peppermynte forsvinner på minutter, mens lavmælte trelukter og tunge balsamer kan holde det gående i timevis. The Art of Perfumery fra 1857 kom Septimus Piesse med dette hjertesukket: – Kunden krever, grovt sagt, noe som er inkompatibelt: Nemlig at en parfyme skal lukte mye – det vil si, være veldig flyktig OG at den skal vare lenge på lommetørkleet – ergo, ikke flyktig! At timingen sitter, er med andre ord essensielt for at en parfyme skal tikke.
Magnolia er en blomst som i likhet med liljekonvall ikke gir noe brukbart destillat. Det ble derfor brukt headspace-teknologi – en analysemetode som identifiserer molekylene i en lukt. Ut fra dette bygget parfymør Carlos Benaïm en ny duftakkord fra bunnen av. Det slo ham at det høye innholdet av tre- og sitrusaktige terpener egentlig var mer typisk for eau de cologner enn hvite blomster. Dermed fødtes idéen om å lage en frisk og grønn «eau» i stedet for en avrundet blomsterduft.. Det var bare en hake, tradisjonelle cologner (som urklassikeren 4711), handler om sitrus og lite annet. De går av med et smell, og etter en snau halvtime er det knapt mer enn et pudderaktig ekko tilbake. Det trengtes en solid drivfjær for å nå Malles minstekrav om en varighet på seks timer.
Urverket
Jeg møter Etienne Darroman som er opplæringsansvarlig i butikkene som fører Malles produkter. På cafébordet ligger Eau de Magnolia demontert i form av små flasker med rene essenser. Han forklarer at løsningen var å legge til en real dose vetiver. Denne sitrongresslignenede ingrediensen fikserer flyktige aromaer og gir dem lenger levetid. Den neste utfordringen var å få komposisjonen til å ligge godt på huden. – Magnoliaakkorden ble opprinnelig laget for duftlyset Jurassic Flower. Men den måtte modifiseres, forklarer han. – Frèdèric Malle sier at interiørdufter ikke skal være sensuelle, «for du vil jo egentlig ikke ha sex med sofaen din». – Derfor er denne versjonen mer kremaktig. I motsetning til duftlys og diffusere, må en parfyme ha noe som binder seg til huden din. Darroman dypper en papirblotter i en flaske og holder den fram.
Jeg får trang til å nyse og overraskes over hvor enerverende magnoliaakkorden virker på egenhånd. Nærmest lettere hjernedød, som en tenåringsjente som synger på autotune. Men når parfymør Carlos Benaïm pakker dette dukkehjertet inn i vetiver, sedertre, patsjuli og eikmose skjer det noe magisk. Det tikker. Melangen av skogsdufter – tenk fuktig mose, blåbærlyng, tjafsete grankvister med spindelvev og duggdråper – er som en defibrillator som vekker det hele opp fra koma. Denne Pan-aktige vitaliteten gjør den mer androgyn enn gjengse blomsterparfymer med masse padding av musk og vanilje. Det er briljant gjort, men det er i det minst åpenbare at Benaïm virkelig viser sin styrke som duftmaker. Med ingrediensene liggende foran meg går det opp for meg at Eau de Magnolia er en olfaktorisk illusjon. Den tilsynelatende ubevegelige lukten er egentlig en intrikat sekvens hvor den ene ingrediensen avløser den andre etter hvert som de ebber ut. Den friske bergamotten avløses av sedertreet, som etterfølges av patsjulien, deretter eikmosen og til slutt vetiveren. Dette er presisjonsarbeid på urmakernivå. Det vil ikke forbause meg om Frédéric Malle med tid og stunder kan skilte med nok en klassiker – kjedelig er den i alle fall ikke.
Eau de Magnolia er marokkanskfødte Carlos Benaïms første parfyme for Malle. Med over 30 års fartid ved IFF (International Flavors and Fragrances) i New York har han ikke bare emulert den amerikanske drømmen, med blockbustere som Ralph Laurens Polo (1978) og Calvin Kleins Eternity for men (1989), har han vært med på å definere hvordan den lukter. Amerikanere liker alt stort – som skyskraperne skal parfymene ha store klare linjer, og de skal være rene. Et interessant valg når Malle velger å gå for en «straight up» magnolia.
Selv om jeg liker å gå med den, er det tvilsomt om den kan kalles unisex, men er du en jente som ikke ser deg selv som en omvandrende blomsterbukett, kan dette være det du er på jakt etter.
Eau de Magnolia
Frédéric Malle
Nese: Carlos Benaïm
Lansert: 2014
EdP · 50 ml · 950,-
Noter: Calabrisk bergamott, magnolia, sedertre, vetiver, patsjuli, eikmose og amber.
Publisert: D2, november 2014