Det har gradvis gått opp for meg i løpet av de siste par månedene. Kirsebæret er sommerens perfekte duft. Det er søt, syrlig, klissete, og fullt av en nostalgisk guilty-pleasure du liker å hate, men også liker veldig godt. Altså: Kirsebærene hører alltid i en pose i sykkelkurven kjøpt på kilopris eller plukket fra trærne til naboen, og ofte som en guilty pleasure-smak på Carmexen i veska. Men den sprudlende, søt-sure noten vi tenker på med blandede følelser er også uventet god på solbrune nakker og håndledd, og fungerer som en liten ferie fra en forvirrende og til tider fæl verden – eller simpelthen fra en uke med regndager i juli.
Det deiligste med trender er hvordan noe tilsynelatende lite appellerende – til og med direkte usmakelig eller stygt – langsomt kryper seg nærmere og blir spennende og interessant, en gøy utfordring, før det omsider er noe vi faktisk omfavner med en begeistring som minner om en kortvarig forelskelse. Alt rundt falmer og blir kjedelig: Der er du! Enten det er snakk om nappede øyenbryn, miniskjørt eller duften av kirsebær.
Designeren Jean Paul Gaultier sa en gang i et intervju med Harper’s Bazaar at “People who make mistakes or dress badly are the real stylists.” Det styggeste vi kan se for oss er det samme vi kommer til å ønske oss rundt neste sving. Sånn føler jeg det for øyeblikket med kirsebæret. Duften jeg trodde var forbehold syntetiske lipglosser til ukyssede barneskolelepper er den samme som får meg til å føle meg hot og kul, noe og 20 år senere. Nesten den samme duften – vel å merke. Kvaliteten og komposisjonen har alltid en betydning, og kirsebærduftene vi har i butikk er hakket mer sofistikerte og elegante enn de vi testet på Vita i 3. klasse. Men i det store bildet, det er likevel hat-elsk-forholdet til den vagt kjemiske bær-duften jeg tenker på når jeg igjen søker meg mot kirsebæret.
La Mélinite, Kalit
Det kan virke som et plutselig innfall – hvorfor akkurat kirsebæret? Men stenfrukten har (gjen)oppstått i flere parfymer den siste tiden. Feks har Tom Ford for øyeblikket to! kirsebærdufter for øyeblikket. DS&Durga har en kirsebær-gourmand, og Dolce & Gabbana har en frisk, syrlig duft med kirsebær og sitron. I tillegg er Thumbsucker fra vårt eget Stora Skuggan en mytisk, mystisk og utradisjonell duft med en tydelig kirsebær-note i kjernen. Felles for alle duftene: de har lansert i løpet av de siste par årene.
Søtt, syrlig og med stenfruktens mandelaktige kjerne: Kirsebæret er en overraskende kamelion – en ingrediens som både bærer preg av noe friskt og lekent, og noe dypere og mer gourmand-aktig. Noen ganger finnes den sammen med røkelse, krydder og sandeltre, andre ganger i en fruktig og frisk kombinasjon med litchi og rose. Og det er kanskje derfor det er en så interessant ingrediens. Kirsebæret er lett gjenkjennelig, men fungerer likevel godt i en stor variasjon av dufter.
La Mélinite fra Kalit
La Mélinite en eksplosiv duft full av sprudlende bærnoter og en frisk rose, mot en sødmefylt og pudret base. Duften er inspirert av den berømte can can-danseren hos Moulin Rouge og Toulouse Lautrec-musen Jeanne Avril. La Mélinite, var også kallenavnet til Avril, en kvinne som led av en nervesykdom som gjorde henne spastisk, og gjorde dansestilen hennes eksplosiv og karakteristisk. Forestilt i duften har hun en kirsebærrød munn, og drikker kirsebærlikør før hun går på scenen. Det er et liv i nyanser av rødt, men der sceneteppet i mørkerød fløyel er tungt og tett og mykt (orris, mandel, myrra), leppestiften er silkemyk og dyp rosa (Marrokansk rose), og likøren lysende rød og klissete som sirup (litchi, solbær, kirsebær og pære).
Hun er en karakter full av klasse og eleganse. Hennes eksentriske uttrykk blir hos mange misforstått som noe tilgjort og kaotisk. Hun lever et indre liv forut sin tid, hvor hennes egen kropp er i konflikt med sine omgivelser, eller omvendt. Det finnes en dybde, noe som er vanskelig å sette fingeren på (gulrotfrø), som gjør karakteren hennes komplisert og fortryllende på samme tid. Slik sykdommen var utgangspunkt i hennes ikoniske dansestil, samtidig som kroppen var hennes egen fiende. Duften er leken og kompleks, deilig og et snev utfordrende, på samme måte som livet ofte kommer i motsetninger.
18-20, ORMAIE PARIS
18-12 fra Ormaie
I parfymenotatene mine har jeg skrevet følgende om 18-12 fra Ormaie: Madeleinekake med glaserte kirsebær. En dyp rosa fløyelssofa: en tekstur som er myk og robust på samme tid. Mer grønn ettersom tiden går? Mandelkaken er allerede borte. Magnolia??? Jeg hadde forestilt meg at den kom til å lukte mer som en barndomsfling.
Når jeg lukter på Ormaie sitt kirsebær, innser jeg at det er en duft som fremhever kirsebæret som en stenfrukt. Det er tross alt en stor del av det å spise et kirsebær, de små runde steinene som ruller over tunga, og deretter spyttes ut i gresset eller i en skrotskål på bordet hvor de former en sirkel langs ved kanten. Restene etter frukten er en like viktig del av kirsebæret som frukten i seg selv. Bare tenk på tungetriksene med stilken og kirsebæret, endeløse forsøk på å knyte en knute med tunga! Og ungdomstidens overtro om at du var en god kysser først når du fikk til en knute.
Kirsebæret er, med andre ord et overtroisk, nostalgisk bær. Det føles fylt med koder og minner, litt på samme måte som Prousts madeleinekake, som også indirekte dukker opp i parfymen, i summen av mandel-noten, sukker, vanilje og bergamot. En Madeleine er en kapsel for minner som ikke kan oppsummeres i ett ord, men derimot kan en bok eller ti, eller en mer abstrakt historiefortelling – sånn som en duft! Mandelen får meg også til å tenke på den harde, runde kjernen av et kirsebær, som om det faktisk er rom for teksturer i duften, som om den beveger seg mellom en hard stein og en myk kake dyppet i te ettersom den får sittet på huden. Kirsebæret er, tross alt, et bær av mange teksturer. Hvorfor skal ikke da også duften av bæret ha det?
Kanskje vil aldri ideen om den barnslige, kjemiske kirsebæret helt forsvinne. En nostalgisk undertone av noe pinefullt pubertalt, eller en dårlig stil fra tidlig 2000-tall som vi sakte men sikkert trekkes mot igjen. Kirsebæret er litt cringe, det er litt på kanten og litt klissete. Det er conditional love, vi vet den ikke kommer til å vare, potensielt ikke en dag lengre enn en humørsyk sommer. Det er også derfor det lukter så utrolig godt. Som motehistoriker Elizabeth Wilson en gang skrev: Moten parodierer alltid seg selv. Duften er intet unntak.
– Emma