Emmas duftdagbok fra Roma

 

Emma tilbringer en måned i Roma, og skriver en duftdagbok om alle luktene som byen består av. Fra grønne fikendufter til sypresstrær, svette turister ved Colosseum og Santa Maria Novellas Pot Pourri – som hun faktisk liker bedre i Italia enn hjemme i Oslo.

 

 

I

Jeg har vært en måned i Roma, og jeg har prøvd å føre en duft-dagbok mens jeg har vært her. Da jeg sist besøkte byen i februar, luktet den av noe ubeskrivelig tørt, men likevel rikt, som jeg ikke vet om var lukten av Roma, utlandet eller at våren allerede var på vei. Hjemme i Oslo luktet det fortsatt bare av den kalde og mørke vinteren. Oslo-vår kommer uansett aldri til å lukte det samme som Roma.

Min første natt i Roma tilbringer jeg på sofaen til noen venner, før jeg flytter inn i leiligheten jeg skal bo i her. Jeg våkner til duften av parfymen som ble sprayet ut i rommet i går kveld, og fortsatt dukker opp innimellom. Det var med hensikt å overdøve matlukten fra kjøkkenet i samme rom, og nå lukter det mildt av en sukkerspinn-aktig sjø. Søt og salt og ren, men litt for mettet til å være frisk. Den treffer meg nå og da, kanskje også i søvne, for jeg har drømt mye rart i natt. Om en by nede ved vannet, møbler i sanden. Byen, landskapet, kjennes som en forlengelse av drømmer jeg har hatt den siste måneden, som jeg gradvis utvikler til en verden som er vanskelig å minnes når jeg våkner. Litt som duftene evner å fremkalle minner og opplevelser som ellers er utilgjengelige.

Våre rene og salte dufter

 

II

Eau d’Italie sin Frankincense & Myhrre-håndsåpe på vasken får meg til å føle meg som hjemme – ved vasken på Heaven Scent hvor jeg har vasket hendene mine med samme såpe i en årrekke, og drømt om et annet Italia enn det jeg befinner meg i akkurat nå. 

 

III
Det er ikke alltid vi vet hva noe lukter. Det er lettere – og på sett og vis mer beskrivende – å forklare de fysiske omgivelsene som duften er et resultat av. Det tunge, lakkerte trebordet i stua hvor jeg nå sitter. Det kjølige, flisbelagte kjøkkenet med skinnende, slitte marmor-overflater og et eple delt i to liggende på benken. På gasskomfyren står espressokannen i stål som jeg lager kaffe på hver morgen. Den bugnende basilikumspotten fra den døgnåpne Carrefour-butikken ned i gaten, med en egen mann i dress som høflig forteller deg at alkoholsalget er stengt hvis du beveger deg mot vinhyllen etter klokken 22, og en dame som har ansvar for ferskvaredisken som blir irritert hver gang du trenger hjelp. Disse tingene lukter kanskje ikke noe spesielt, men de tilhører denne verden på samme måte som luktene.

 

IV

I dag luktet det kokos-solkrem av folkemengden utenfor Colosseum. I går var det Baccarat Rouge. En annen dag var det Dolce & Gabbana Light Blue. Hver morgen går jeg gjennom flokkene av turister går i kø fra monument til monument, slik strekningen fra den 2000 år gamle konstruksjonen, via forum og ned til Venezia-plassen med Capitol-høyden er de mest komprimerte 500 metrene i Roma når det kommer til turistattraksjoner. Det er kun tidlig tidlig om morgenen at jeg hovedsakelig kan gå uforstyrret, og kun møte på noen joggere og kardinaler, men det vil alltid være noen amerikanske familier med jet lag som famler rundt i jetlagens tåke. Men jeg har knapt klart å komme meg ut døra før klokken 10 siden jeg kom hit.

 

V

I dag har Roma luktet av appelsinblomst og svette håndflater. Klær i bruktbutikker og småkaker i Sicilianske bakerier gjennom ansiktsmasken som i skrivende stund fortsatt er påbudt her. Kakene jeg kjøpe med meg – små hjerter, stjerner med sjokoladetrekk, paier med aprikosfyll – ble pakket inn i azurblått papir med gullskrift og gullbånd (tenk etiketten på Comptoir Sud Pacifique sine flasker!). Lukten av søppel i varmen. Pot Pourri i Santa Maria Novellas butikk som jeg tenker at jeg skal komme tilbake og kjøpe en annen dag. En kald dusj uten såpe.

 

 

 

VI

Gjennom det åpne vinduet på instituttet dufter det av kastanjeblomster, men jeg lurer på om det egentlig er noe annet. En grønn vegg av trær skygger for solen. Gatelangs i Monteverde dufter av en jasmin som er så søt at jeg først tror det er mimosa eller ylang ylang, noe annet. På takterassen på instituttet lukter det mildt av solkrem mot den varme huden min. Den friske luften her oppe på balkongen blir som korte avbrekk fra alle luktene jeg ellers omgir meg med, som er for mange til egentlig å ta innover meg. Snev av Mimosa, syrin, roser fra etasjene under. I forhagen nede i første etasje lukter det av de lilla blomstene som jeg kjenner igjen duften på, men ikke kan navnet på. De henger tungt over muren og blander seg inn med sneipene i askebegeret på det spinkle hagebordet i metall. De er formet som små klokker og henger i klaser, som om de hadde vært en krysning av blåklokker og druer. Er de en type hyasint? Jeg aner ikke. De fleste blomstene jeg kjenner til, kan jeg på grunn av parfymene de finnes i, og kan dermed enkelt knytte duft opp til navn, men ikke til blomstens utseende. Her er det annerledes – jeg kjenner duften og blomstens utseende, men aner ikke hva de heter. Og om jeg hadde spurt en forbipasserende og fått blomstens navn på italiensk, ville det hjulpet meg, eller bare blitt en fortsettelse av duftens fysiske tilhørighet i disse omgivelsene, som noe jeg ikke kan ta med meg hjem?

 

 

VII

En kirke jeg sikkert har passert før, men aldri lagt merke til. Jeg går inn – den er deilig mørk, sval og stille, som alltid, og er noe av grunnen til at jeg trekkes mot katolske kirker i varmere land. Kapellet lukter kirkerommet sterkt av røkelse. Først intenst, deretter klart og kjølig, som sølv, når jeg får vendt meg til lukten. Jeg ser alltid for meg røkelse som nettopp et fjærlett lag med sølvstøv som ligger over rommet. Hjemme i Oslo, i min lille ettroms-leilighet fra 50-tallet, blir røkelsen for tung og intens. I møte med de mektige omgivelsene inne i kirken – de massive marmorveggene og de symboltunge, dunkle maleriene – kjennes ikke bare jeg liten, men også røkelsen lett og kald, som et frisk pust.

 

VIII

Jeg leser Edouard Levé sin bok «Selvportrett» på nytt for første gang på åresvis, selv om jeg alltid har regnet den som en av mine favoritter. I boken skriver han at han har brukt tre parfymer; Chanel Pour Monsieur, White fra Comme des Garcons, så Philosykos fra Diptyque. Jeg kjente sikkert ikke til Philosykos sist jeg leste boken, men nå gjør den at jeg ser annerledes på Levé. Jeg liker å forestille meg ulike typer menneskene som bruker ulike typer parfymer, som om det går an å kategorisere mennesker basert på duftene de liker. Jeg vet ikke om jeg hadde plassert Levé med Philosykos dersom han ikke hadde skrevet det, men jeg liker også forfatteren enda bedre når jeg vet at denne voksne franskmannen brukte en grønn og fruktig fiken-duft.

Uten at jeg har luktet Philosykos siden jeg var i Oslo, kommer den likevel kanskje til å tilhøre tiden min i Roma, sammen med den noe ulike fiken-duften fra Goutal jeg selv bruker mens jeg er her. Eller så kommer duften til å tilhøre forfatterens egen by, Paris, hvor han levde frem til han tok sitt eget liv i 2007.

Våre fikendufter

 

 

IX

 Cappuccino og mensensmerter på uteserveringen på Piazza del Santo Spirito i Firenze. Jeg tok et tidlig morgentog fra Roma, så Colosseum opplyst av en hvit sol i en stille gate mens jeg gikk til Termini. Igjen, lukten av byen før den våkner. Den kjennes grønnere, svalere, men gårsdagens søppel i brosteinen er også mer fremtredende når det ikke er noen mennesker ute. Jeg kom til Firenze før noen ting hadde åpnet. Luften er kaldere enn i Roma. Det lukter av lavendelparfymer, søte bakevarer, høye sypresser og tettvokste alleer av hekker i Giardino di Boboli, klamme håndflater når solen omsider står midt på himmelen.

 

X

Jeg besøker Santa Maria Novella, som er noe av grunnen til at jeg valgte å dra hit. Det er følelsen av å tre inn i noe hellig når jeg kommer inn i den blomsterbelagte gangen inn i de tidligere kapellene som nå utgjør apoteket. Det er fresker på vegger og tak. Nonner og helgener og en flyvende kvinne med store glasskolber som hun skal brygge duft i. Malerier på veggene av munker i bibliotekene sine som utvikler oppskrifter på det som omsider skulle bli produktene butikken består av i dag, kanskje. Jeg kjenner dufter som jeg allerede kjenner så godt til, men i omgivelser jeg aldri før har opplevd disse duftene, så de kjennes helt nye. Jeg blir stående og dufte på voksbrikkene deres lenge, som om de små rektanglene med tørkede blomster og en silketråd best oppsummerer denne multi-sanselige duftopplevelsen som butikken utgjør. Roser, sitrusnoter, pot pourri. Jeg ender med duften Angeli di Firenze, med små blå blomster som flyter rundt i den lysegule voksen. Akkurat da finnes det ikke noe bedre duft-souvenir å ta med se hjem fra denne byen. Når jeg kommer hjem til Oslo henger jeg den ene over sengen, den andre i klesskapet. Skulle jeg kanskje egentlig hatt en Roma-duft? Duften av Roma er bevart i byen den tilhører, men også i ordene jeg har dokumentert den i. Men også i parfymen jeg brukte gjennom hele oppholdet mitt, som jeg nå har lagt vekk i håp om at den en dag skal ta meg tilbake igjen til Roma.

 Produkter fra Santa Maria Novella

 

← Eldre Nyere →