På sporet av en signaturduft

 

 

Høye forventninger

En signaturduft blir ofte tillagt et stort ansvar, og skal leve opp til høye forventninger. Duften skal passe til morgen og kveld, den skal ikke være for dominerende – men den skal likevel være tydelig nok til at folk snur seg etter deg på gata – i det minste husker deg for duften din. Den skal varme deg om vinteren, og være oppfriskende om sommeren. Den skal vise sider ved deg som ellers ikke kommer til uttrykk gjennom ord og handlinger, men som likevel er essensen av din personlighet. Den skal ikke være en duft som alt for mange har, men den skal heller ikke være så sær at du ikke er komfortabel i den. Eller verre, at den etter kort tid blir tatt ut av produksjon, fordi du var den eneste som kjøpte den. Den skal i hvert fall ikke være en duft du går lei.

 

"Selv tror jeg det er viktig å gi oppmerksomhet til parfymene vi intuitivt trekkes mot, selv om vi kanskje ikke skjønner helt hvorfor. Om de så er noe helt annet enn hva du hadde sett for deg, evner kanskje parfymen nettopp det: Å lete frem og fremheve en side ved deg som kjennes litt uventet, men har desto større grunn til å skinne."

 

Duften av deg

Jeg setter det kanskje på spissen, men ideen om en signaturduft er likevel for mange en uungåelig del av prosessen ved å lete etter en ny parfyme. Begrepet brukes jevnlig hos kunder som leter etter den ene rette, men det er heller ikke til å legge skjul på at vi alle tenker sånn når vi lukter på en parfyme og spør oss selv: Er dette duften for meg?

For parfyme er personlig. Den smelter usynlig inn i huden din, klærne dine, men er likevel en tydelig del av andres minner om deg.

Skulle vi valgt ett klesplagg, eller én sang, eller én middagsrett, som vi skulle ha resten av livet, er sannsynligheten stor for at vi hadde gått raskt lei. Selv om den hvite t-skjorten er et tidløst plagg, er det ikke uten grunn at den lages med en litt ny passform, hvitfarge, krage eller kvalitet med årene. Vi trekkes mot de små forandringene, detaljene som endrer seg med sesongene, og gjør at vi ikke går lei.

Den hvite t-skjorten innen parfyme:

Blanche fra Byredo – Blanc Poudre fra Heeley – Molecule 01 fra EM

 

Hvordan finne signaturduften? 

For å være helt ærlig, tror jeg mange signaturduft-letinger ender i ganske kjedelige dufter. Med krav om at duften skal være like tidløs som den er anvendelig, er det lett å ende med en alt for safe duft, i frykt for et bomkjøp. På veien forsvinner mange av de interessante, men kanskje litt utfordrende duftene. De som vi egentlig stoppet litt ekstra opp ved, men blir redd for at blir for mye, for merkelig, for ett eller annet. Selv tror jeg det er viktig å gi oppmerksomhet til parfymene som vi intuitivt trekkes mot, selv om vi kanskje ikke skjønner helt hvorfor. Om de så er noe helt annet enn hva du hadde sett for deg, evner kanskje parfymen nettopp det: Å lete frem og fremheve en side ved deg som kjennes litt uventet, men har desto større grunn til å skinne.

Misforstå meg rett: For noen er nok en signaturduft midt i blinken. Men for mange av oss tror jeg ideen om en signaturduft er sterkere enn behovet for å lukte det samme hele tiden, hele livet. Istedenfor tror jeg vi finner en frihet, en selvtillit og ikke minst en følelse av identitet ved å kunne bevege oss mellom flakonger. Fra morgen til kveld, fra vår til høst, på vei inn eller ut av et forhold, en epoke, en sommerferie. Eller bare etter humøret på en mandag mot en fredag. Kanskje blir selve signaturen til i muligheten til å velge.

 

"Duften ble ikke en varig signaturduft, men derimot parfymen som definerte den første tiden hos Heaven Scent. Og kanskje beskrev parfymen meg godt i en tid der jeg hadde behov for å ikke være helt og fullt meg selv, men noe annet, nytt og gøy?"

 

Emmas mange parfymer, i søken etter en signaturduft.

Hvor begynner jeg? Med min første parfyme? Hvorfor ikke. Jeg var sikkert ikke eldre enn 10 år, og hadde luktet på DKNY sin grønne, epleformede «Be Delicious»-parfyme. den var frisk, fruktig og luktet som godteri, men ikke på den gourmand-aktige måten som Britney-parfymene til de andre jentene i klassen gjorde. Denne hadde noe eget over seg, og jeg hadde den liksom for meg selv. Foruten at jeg ikke fikk lov av mamma til å ha parfyme enda, noe jeg for så vidt er takknemlig for i dag. Derimot fikk jeg en body lotion parfymert med eple-duften, som jeg husker at jeg var så redd for å bruke opp, at da jeg kastet tuben flere år senere, var den fortsatt halvfull.

Fruktige dufter:

Oyedo fra Diptyque – Petit Cherie fra Goutal – Graine de Joie fra Eau d'Italie

  

 

Ungdomstidens androgyne noter 

Min neste duft kom først flere år senere, godt inn i tenårene, da jeg lånte pappa sin parfyme. Den skulle lukte som et tørket, japansk badekar i tre, og var kjølig, woody og maskulin på en særegen måte. Jeg lånte den daglig, og husker å bli stoppet på en fest av noen som hadde lett gjennom hele lokalet etter personen med den parfymen. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, eller gikk lei – jeg husker ikke hva som kom først. Når jeg lukter på den nå, er den fortsatt god – men like fullt en duft fra fortiden.

Androgyne tredufter:

French Lover fra Frédéric Malle – Santo Incienco fra TDC – Super Cedar fra BYREDO

 

 

Duften av Coca Cola og makroner

Kanskje var jeg ikke enda moden til å finne min egen signaturduft? Da jeg i begynnelsen av 20-årene begynte å jobbe på Heaven Scent, trodde jeg først at jeg skulle gå for en duft som minnet om parfymen jeg hadde lånt av faren min. Istedenfor valgte jeg meg en parfyme som fortsatt overrasker meg den dag i dag, men det var kanskje derfor jeg likte den så godt (og fortsatt synes den er like gøy nå). Paris L.A. fra A Lab on Fire var duften av de to byene, forent gjennom noter av søte, lyserosa makroner fra Paris og sprudlende kjølig Coca Cola i Los Angeles. den var leken, useriøs og noe helt nytt. Duften ble ikke en varig signaturduft, men derimot parfymen som definerte den første tiden i butikken. Og kanskje beskrev duften meg godt i en tid der jeg hadde behov for å ikke være helt og fullt meg selv, men noe annet, nytt og gøy.

Det kom flere perioder perioder hvor jeg hadde behov for en signaturduft som skulle være full av liv og karakter. Jeg gikk gjennom en liten flaske med Music For a While fra Frédéric Malle, prøvde meg på Cinquanta fra Santa Maria Novella, eller anså Vittoria Apuana («banan- og solkremparfymen») fra Profumi del Forte som en favoritt.

  

"Kanskje har jeg altså funnet min duftkategori i møtet mellom det friske og det varme; det diskrete og det naturnære. Men jeg tror aldri jeg kunne redusert disse duftene til én flaske som jeg skulle brukt resten av livet. Hva skulle jeg da gjort med alle de andre?"

 

Dufter med liv og karakter:

Music for a While fra Frédéric Malle – My Own Private Teahupo'o  fra A Lab On Fire – Cinquanta fra Santa Maria Novella